Hei alle sammen og takk for sist. Jeg skal ikke juge å si at jeg har hatt alt for mye å gjøre de siste dagene, så derfor har jeg ikke fått tid til å blogge, for det er ikke det som er case'n. Masse tanker, en forferdelig skrivesperre og ikke noe motivasjon. You see?
I helgen har jeg vært edru. Deilig, men også kjedelig. I morgen reiser Tina. Jeg gruer meg (veldig egoistisk tenkt, Caroline). Hun skal liksom ikke en svipp tur til syden, neida, hun skal til Nederland i en hel evighet. Men da har jeg en unnskyldning til å dra til Nederland, Me like.
Nå skal jeg gå inn i meg selv, og finne frem den kreative siden av meg, og skrive ett knall bra innlegg.. I dag eller en av de nærmeste dagene.
søndag 24. januar 2010
tirsdag 19. januar 2010
En lilje. To mennesker. En feil.
En lilje fordi det er yndlings blomsten din.
En lilje fordi du ikke liker blomstebuketter.
En lilje fordi tattoveringen din er så sexy.
En lilje fordi du er så søt når du hever på øyebrynet når du er nervøs.
En lilje fordi du er vakker.
En lilje fordi du er den du er.
En lilje fordi jeg savner deg.
En lilje fordi jeg er glad i deg.
En lilje fra meg til deg.
Jeg hever brynet når...
...folk ikke bruker stemmeretten sin. Kanskje en krig ville fått deg opp fra sofa'n? Dette er en god blanding av latskap, dumhet og uvitenhet.
...voksene mennesker piller seg i nesa og putter innholdet i munnen. And yes, I have seen it!
...folk går med fettete hår. Æsj.
...noen kjører jevnt i 70 km/t i 80-sona. Spesiellt når det ikke er mulig å kjøre forbi dem.
...en godt voksen ikke har vært utenfor Norges grenser. Det er bare veldig rart.
...jenter klør seg i skrittet (så det fint heter) hvert femte minutt. Doktor??
...folk fiser som om det skulle vært like vanlig som å pusse tenner.. Ekkelt!
...vektere tror de styrer verden. Hallo? Det er ikke min skyld at du ikke kom inn på politihøyskolen.
...18-åringer i kassa på Kiwi spør meg om legg. Eh, ser det ut som om jeg er 17??
Kjenner du deg igjen?
...voksene mennesker piller seg i nesa og putter innholdet i munnen. And yes, I have seen it!
...folk går med fettete hår. Æsj.
...noen kjører jevnt i 70 km/t i 80-sona. Spesiellt når det ikke er mulig å kjøre forbi dem.
...en godt voksen ikke har vært utenfor Norges grenser. Det er bare veldig rart.
...jenter klør seg i skrittet (så det fint heter) hvert femte minutt. Doktor??
...folk fiser som om det skulle vært like vanlig som å pusse tenner.. Ekkelt!
...vektere tror de styrer verden. Hallo? Det er ikke min skyld at du ikke kom inn på politihøyskolen.
...18-åringer i kassa på Kiwi spør meg om legg. Eh, ser det ut som om jeg er 17??
Kjenner du deg igjen?
mandag 18. januar 2010
Kjære nordmenn
Kjære nordmenn. Vi skal være stolte. Vi skal være stolte av landet vårt, av alt vi har fått til. Jeg kan ikke se for meg hvor mange land som misunner oss ostehøvelen, elger, binders og fyllekulturen vår.
Kjære nordmenn. La oss heise flagget. Det norske flagget, vel og merke. La oss heve det høyt, og vise hvem vi er. Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. La oss skåle, la Janteloven bli den nye Grunnloven, la Bibelbelte strekke ut sin Jesushånd og omfavne resten av Norge.
Kjære nordmenn. La oss fortsette i det ydmyke skisporet vi allerede er i. La oss fortsette å se dumt på folk som prøver å konversere med fremmede på bussen. Det er klart vedkommende enten er full eller desperat, og slike mennesker ødelegger våre overlegne verdier. Vi skal fortsette å ignorere uteliggere, vi skal se opp til fine fruer på Vestkanten i Oslo, og for all del: La Se & Hør bli det nye Dagbladet.
Kjære nordmenn. Vi har så mye å feire. Kongefamilien, for eksempel. Vi har en lysfontene, en engel, en tørrlagt partyberte, en konge som likner mistenkelig mye på faren til Albert Åberg og det beste av alt: En folkelig, kommende konge som avbildes på =Oslo i de stormende juletider.
Kjære nordmenn. Akk, vi har så mye å feire. Den norske kulturverden, for eksempel. Vi sverger til de edle tradisjoner. La Flåklypa, kjøttkaker i brun saus, fiskestenger og Tobias i tårnet smelte sammen i en harmoni av frihet. Vi har en eventuell statsministerkandidat med sigarettånde som representerer mannen i gata. Der drømmen om døgnåpent alkoholsalg, billig bensin og innvandringspolitikk samsvarer med vår fornektelse om at Norge er et lite og ubetydelig land i Nord. La det bli sikkert at Norge ikke er hovedstaten i Sverige. La McDonald's bli det ypperste av gourmet, la Tuborg bli det daglige melkeglasset, la CO2 bli lufta vi puster inn. Og please: La det være mann og kvinne. Fremtiden er i våre hender, ungdom, vi skal gå frem som et godt eksempel.
Norske mann i hus og hytte, takk vår store Gud. Ja, Gro, det er typisk norsk å være god. La russetiden foreviges, la barna i Afrika bli et fremmedord. La oss heve glasset, vi er unike. Ja, som Jesus sa det, vi er unike. Det er på tide å fokusere på oss selv. Norge er det landet i verden som gir mest bistand per innbygger. Nå er det nok. Vi har tenkt nok på andre nå. Det er på tide at vi tar oss selv på alvor. La bunaden bli skoleuniform, la nistepakke bli obligatorisk, la uttrykket: "Penger er trær, og trær har vi nok av", bli fasitsvaret i enhver barneoppdragelse.
Norske mann i hus og hytte, takk vår store Gud. La oss bekjempe ytringsfrihet, religionsfrihet, og for all del: La oss forby organisasjoner. Ungdom mot EU, Natur og Ungdom, Elevorganisasjonen - jeg kan nevne i fleng. Hva skal vi med slike organisasjoner? De bare motarbeider norske verdier! La meg bruke Natur og ungdom som eksempel. Som om ikke den norske naturen er bra nok!? Vi har fjellene, trollene, mose og bark. Vi har innsjøer, lofottorsk, flo og fjære. Hvorfor tror dere ellers 1 % av hele Japan forguder oss, der de bærer rundt på kamera og oversikt over alle suvenirsjapper.
Kjære nordmenn. La oss bære vikinghjelmen med stolthet, la oss rope "VI ER BØNDA I FRA NORD", mens vi holder oss edru hele uka, helt til vi slår på stortromma ved fredagskveld og endelig tør å si vår mening høyt i baren. La ytringsfriheten være forbeholdt julebordet. La soldatene i Afghanistan fremme vår stolthet. Ta deg en potet, litt surkål og et sanghefte med salmer, så skal vi se Nyhetene sammen - mens vi holder oss for ørene.
Amen.
Hvem er jeg?
Ungdomstiden er som kjent en dans på roser. En rosa sky med gratis sjokolade til alle og fred på jord. Blant disse sjarmerende vesener kalt ungdom, skiller noen seg mer ut en andre – selvfølgelig på grunn av deres modenhet og holdninger. I dagens samfunn finnes det mer eller mindre ni typiske ungdomsidentiteter som virkelig har funnet seg selv.
Den første, og kanskje beste i rekka er fjortisberta. Hun som har oppdaget hvilken herlig og innbydende farge rosa er, hun som så gjerne vil vise omverdenen hvor rik hun er som har råd til så mange ekte merkeklær fra Tyrkia, hun som har forstått at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, at jo mer hud du viser, jo mer interessant virker du, hun med jevnt og fint farget, platinablondt hår – og som liker å henvise til nettopp hårfargen sin når noen nevner intelligensen hennes. Jeg snakker om hun som har falt oppi brunmalingsboksen med trynet først, som ikke klarer seg EN dag uten mobilen sin og som foretrekker å slutte alle sms med ”koz og klemz”. Utrykket fjortis er ikke alltid en forbigående alder, men en tilstand. Det vil si at mange slike jenter alltid kommer til å beholde denne sjarmerende attituden – selv etter at de er passert 40.
Andremann ut er den tøffe og barske gangster-hip-hop-duden. Han som så praktisk bruker telt som bukser, som mener at Tupac er gud og som har sin egen definisjon på ordet respekt.Når han er ute og gjør gata utrygg, kan du føle hans enorme selvsikkerhet på mils avstand, man kan høre den groovy rytmen fra headsetet og gangen hans minner mest om en treåring som har driti på seg. På gutterommet henger en halvnaken Pamela Anderson i gjennomsiktig stringtruse, Aylar-kalender og en halvkul hylle fra Ikea stappet full med opplysningsrike og familievennlige dvdfilmer. Don’t mess with this man!
La meg få presentere nummer tre, den aldeles sjarmerende og appellerende skoleflinke og uskyldige tenåringen som aldri gjør noe galt. (Sånn bortsett fra å skippe leksene på lørdagskvelden i ny og ne fordi det er familiemiddag). Foreldrenes stolthet. Familiens ære, yndling, håp og fremtid. Karrierespiren. Ah, jeg snakker om den særdeles talentfulle og nærmest perfekte skapningen som smisker ræva av seg hos lærerne og gjerne tar ekstraoppgaver på fritiden. Medelever vil kanskje kalle vedkommende for en nerd, for en grå mus, for en taper, men sannheten er at de bare er misunnelige. Man kommer mye lenger med iq enn eq. Det har mamma og pappa sagt!
Over til den rake motsetning, nemlig bøllefrøet. Gutten i klassen som ikke legger skjul på sine konsentrasjonsproblemer, som digger å brife med sine selvutnevnte intelligente utsagt midt i timen og som gladelig forteller om alle problemene hjemme. Alle lærere suger, lekser er bare dritt, men sprit er digg og røyk er en del av imaget. Skulking er kult, og det å henge utenfor kiosker og kebabsjapper er både innholdsrikt og givende – uansett årstid, klokkeslett og ukedag.
Neste mann ut i rekka er den meget vellykkede og beundringsverdige snobben. Pappa-betaler-sjarm og merkeklær for alle penga. Man må være keeg, liksom. Det heter ikke hytta - herlighet da, det heter hytten! Akkurat som at man sier klokken, døren og jenten. Dette er noe alle burde vite. Man må ha brunkrem, bling i øret, kastesveis og Dior-solbriller. Ekte, vel og merke. Dessuten er det jo et pluss med hytte på Beitostølen, feriehus i Spania, golfkøller i garasjen og hus i kollen. Og ærlig talt, de kan jo ikke noe for at det er så rike – så slutt å være så misunnelig!
Nå over til sistnevntes fiende, nemlig den overrenslige og hygieniske freakern. Freakern som gjerne dusjer minst en gang i måneden (med uparfymert såpe, selvfølgelig) og som bruker sikkerhetsnåler i klærne for at de ikke skal bli ødelagte. Freakern som elsker å fremheve sin sprudlende personlighet, sin fantastiske aura og dype sjel ved å gå i fargerike og oppsiktsvekkede klær. Det som også er så fantastisk med disse ytterst spesielle menneskene, er at de skiller seg sånn ut fra alle! De søker på ingen måte oppmerksomhet, det bare faller i deres natur å være midtpunktet. Det at ca 70 % av disse ungdommene har til felles at de går på tegning, form og farge, prøver å lære seg kassegitar, hører på rock, punk og annen spesiell musikk er bare tilfeldig.
Nå over til de ungdommene med mening! De som virkelig står for noe, nemlig de politisk engasjerte. De som frivillig ser på Holmgang og Tabloid, som skriver positive og initiativrike innlegg til næravisen, som så originalt forbyr alt som har med krig og fattigdom å gjøre, og som demonstrerer selv om det er 30 minusgrader ute. Dette er ungdommene som har ambisjoner og mål i livet. Ungdommen som elsker å diskutere, som så politisk korrekt kan alle fremmedord – og selvfølgelig bruker de riktig i alle sammenhenger og som holder de beste og mest objektive foredragene i samfunnsfagtimene. Derimot hater de folk som tar seg selv høytidelig, folk som ikke er politisk korrekte, som bruker palestinaskjerf uten å vite hva det står for, folk som ikke har meninger, som ikke står for noe og det verste av alt: Folk med dobbeltmoral! Men ellers vil de ikke dømme noen, nei, man skal respektere alle!
Den som venter på noe godt… Her er sistemann: Den sofistikerte, voksne ungdommen. Den modne og ”åh-jeg-trodde-du-var-mye-eldre”-typen som foretrekker vin og kanapé i helgene, som gjerne overrasker kjæresten med konfekt og roser på døren og som skriver poesi på fritiden. Det at disse ungdommene ofte minner skremmende mye om sine foreldre, er nok heller bare ren tilfeldighet. Det å bare sitte i en lenestol foran peisen, med en kopp te i den ene hånden og en bok i den andre, kan faktisk løse mange problemer som stress, at du er overarbeidet og at du er så sliten av alle andre på din egen alder som er så barnslige og umodne. Dessuten kan du nå nye høyder gjennom yoga, en tur i parken og alt mora di sier.
Hva er det egentlig alle disse herlige ungdommene har til felles, tenker du sikkert – der du kanskje sitter med saggebuksa di nedpå knærne, med en stram, rosa topp med den kule playboykaninen på eller med ”Ja til likestillig”-tskjorte. Fellestrekket er at disse utstikkerne av noen ungdommer, som så fint går igjen overalt, mener de har funnet sin rolle og karakter i samfunnet. De mener de har funnet sin identitet. ”Dette er meg, liksom”.
Heldigvis har man litt tid på seg.
Den første, og kanskje beste i rekka er fjortisberta. Hun som har oppdaget hvilken herlig og innbydende farge rosa er, hun som så gjerne vil vise omverdenen hvor rik hun er som har råd til så mange ekte merkeklær fra Tyrkia, hun som har forstått at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, at jo mer hud du viser, jo mer interessant virker du, hun med jevnt og fint farget, platinablondt hår – og som liker å henvise til nettopp hårfargen sin når noen nevner intelligensen hennes. Jeg snakker om hun som har falt oppi brunmalingsboksen med trynet først, som ikke klarer seg EN dag uten mobilen sin og som foretrekker å slutte alle sms med ”koz og klemz”. Utrykket fjortis er ikke alltid en forbigående alder, men en tilstand. Det vil si at mange slike jenter alltid kommer til å beholde denne sjarmerende attituden – selv etter at de er passert 40.
Andremann ut er den tøffe og barske gangster-hip-hop-duden. Han som så praktisk bruker telt som bukser, som mener at Tupac er gud og som har sin egen definisjon på ordet respekt.Når han er ute og gjør gata utrygg, kan du føle hans enorme selvsikkerhet på mils avstand, man kan høre den groovy rytmen fra headsetet og gangen hans minner mest om en treåring som har driti på seg. På gutterommet henger en halvnaken Pamela Anderson i gjennomsiktig stringtruse, Aylar-kalender og en halvkul hylle fra Ikea stappet full med opplysningsrike og familievennlige dvdfilmer. Don’t mess with this man!
La meg få presentere nummer tre, den aldeles sjarmerende og appellerende skoleflinke og uskyldige tenåringen som aldri gjør noe galt. (Sånn bortsett fra å skippe leksene på lørdagskvelden i ny og ne fordi det er familiemiddag). Foreldrenes stolthet. Familiens ære, yndling, håp og fremtid. Karrierespiren. Ah, jeg snakker om den særdeles talentfulle og nærmest perfekte skapningen som smisker ræva av seg hos lærerne og gjerne tar ekstraoppgaver på fritiden. Medelever vil kanskje kalle vedkommende for en nerd, for en grå mus, for en taper, men sannheten er at de bare er misunnelige. Man kommer mye lenger med iq enn eq. Det har mamma og pappa sagt!
Over til den rake motsetning, nemlig bøllefrøet. Gutten i klassen som ikke legger skjul på sine konsentrasjonsproblemer, som digger å brife med sine selvutnevnte intelligente utsagt midt i timen og som gladelig forteller om alle problemene hjemme. Alle lærere suger, lekser er bare dritt, men sprit er digg og røyk er en del av imaget. Skulking er kult, og det å henge utenfor kiosker og kebabsjapper er både innholdsrikt og givende – uansett årstid, klokkeslett og ukedag.
Neste mann ut i rekka er den meget vellykkede og beundringsverdige snobben. Pappa-betaler-sjarm og merkeklær for alle penga. Man må være keeg, liksom. Det heter ikke hytta - herlighet da, det heter hytten! Akkurat som at man sier klokken, døren og jenten. Dette er noe alle burde vite. Man må ha brunkrem, bling i øret, kastesveis og Dior-solbriller. Ekte, vel og merke. Dessuten er det jo et pluss med hytte på Beitostølen, feriehus i Spania, golfkøller i garasjen og hus i kollen. Og ærlig talt, de kan jo ikke noe for at det er så rike – så slutt å være så misunnelig!
Nå over til sistnevntes fiende, nemlig den overrenslige og hygieniske freakern. Freakern som gjerne dusjer minst en gang i måneden (med uparfymert såpe, selvfølgelig) og som bruker sikkerhetsnåler i klærne for at de ikke skal bli ødelagte. Freakern som elsker å fremheve sin sprudlende personlighet, sin fantastiske aura og dype sjel ved å gå i fargerike og oppsiktsvekkede klær. Det som også er så fantastisk med disse ytterst spesielle menneskene, er at de skiller seg sånn ut fra alle! De søker på ingen måte oppmerksomhet, det bare faller i deres natur å være midtpunktet. Det at ca 70 % av disse ungdommene har til felles at de går på tegning, form og farge, prøver å lære seg kassegitar, hører på rock, punk og annen spesiell musikk er bare tilfeldig.
Nå over til de ungdommene med mening! De som virkelig står for noe, nemlig de politisk engasjerte. De som frivillig ser på Holmgang og Tabloid, som skriver positive og initiativrike innlegg til næravisen, som så originalt forbyr alt som har med krig og fattigdom å gjøre, og som demonstrerer selv om det er 30 minusgrader ute. Dette er ungdommene som har ambisjoner og mål i livet. Ungdommen som elsker å diskutere, som så politisk korrekt kan alle fremmedord – og selvfølgelig bruker de riktig i alle sammenhenger og som holder de beste og mest objektive foredragene i samfunnsfagtimene. Derimot hater de folk som tar seg selv høytidelig, folk som ikke er politisk korrekte, som bruker palestinaskjerf uten å vite hva det står for, folk som ikke har meninger, som ikke står for noe og det verste av alt: Folk med dobbeltmoral! Men ellers vil de ikke dømme noen, nei, man skal respektere alle!
Den som venter på noe godt… Her er sistemann: Den sofistikerte, voksne ungdommen. Den modne og ”åh-jeg-trodde-du-var-mye-eldre”-typen som foretrekker vin og kanapé i helgene, som gjerne overrasker kjæresten med konfekt og roser på døren og som skriver poesi på fritiden. Det at disse ungdommene ofte minner skremmende mye om sine foreldre, er nok heller bare ren tilfeldighet. Det å bare sitte i en lenestol foran peisen, med en kopp te i den ene hånden og en bok i den andre, kan faktisk løse mange problemer som stress, at du er overarbeidet og at du er så sliten av alle andre på din egen alder som er så barnslige og umodne. Dessuten kan du nå nye høyder gjennom yoga, en tur i parken og alt mora di sier.
Hva er det egentlig alle disse herlige ungdommene har til felles, tenker du sikkert – der du kanskje sitter med saggebuksa di nedpå knærne, med en stram, rosa topp med den kule playboykaninen på eller med ”Ja til likestillig”-tskjorte. Fellestrekket er at disse utstikkerne av noen ungdommer, som så fint går igjen overalt, mener de har funnet sin rolle og karakter i samfunnet. De mener de har funnet sin identitet. ”Dette er meg, liksom”.
Heldigvis har man litt tid på seg.
Usensurert blogg. Usensurert Audi.
I dag er jeg i det dype hjørnet. Jeg har masse på hjertet, men tørr ikke si det. Bloggen min er ikke så personlig. Det er noen tanker og følelser jeg har skrevet om, men svært få. Jeg har vaska meg i trynet med intim vask og vaska underlivet med sminkefjerner; -er dette personlig? Ok, for noen; kanskje, for andre; nei, ikke i nærheten. Jeg vurderer å ta bloggen min til ett nyere nivå, men vet ikke helt i hvilken grad ennå. Jeg er lite keen på å blottlegge hele livet mitt til hele verden, men ønsker å vise litt mer av meg selv som person. Jeg blogger fordi jeg elsker å skrive. Jeg blogger for å få ut fustrasjon og for å ha et tidsfordriv. Å ikke minst; for å få ut noe av det jeg har på hjertet, så jeg ikke snakker hull i hodet på de menneskene rundt meg. Jeg hater blogger om sminke og mote. Hvem faen bryr seg om hvilke mascara som er best, eller hvilke BH som gir mest push-up? Ikke jeg hvertfall. Å bryr du deg om hva "Lisa" spiste til middag for tre dager siden eller om at "Stine" drakk tuborg istede for carlsberg på festen på fredag? Lite interessant spør du meg. Jeg er en tanke/hverdags blogger.. Jeg skriver om min hverdag, men ikke til pungt og prikke. Skjer det en hendelse på butikken som jeg synes er morsom, så skriver jeg om det, men jeg skriver ikke at jeg var på kiwi i går å kjøpte meg 20 prince mild. You see?
Jaja... (Irriterende utsagn)
Eller så har jeg erfart at det er meget god plass i baksetet på en Audi A4. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Sikkert fordi at jeg er vant med en liten, snerten Mini Cooper. Så i baksete på en A4, er det mange muligheter. Vær kreativ og kos deg;)
Jaja... (Irriterende utsagn)
Eller så har jeg erfart at det er meget god plass i baksetet på en Audi A4. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Sikkert fordi at jeg er vant med en liten, snerten Mini Cooper. Så i baksete på en A4, er det mange muligheter. Vær kreativ og kos deg;)
onsdag 13. januar 2010
A heart made of glass
Sliten og lei. I dag er jeg skikkelig utenfor. Si noe feil til meg og jeg klikker. Se feil på meg og jeg dreper deg med blikket.
I min blogg er jeg veldig opptatt av å få frem at livet er kort. Jeg syns at alle mennesker skal leve hver dag som om det var den siste. Men dette blir egentlig litt dobbel moral, for jeg følger ikke den leve regelen selv. Skal man ikke ta sjanser her i livet? Er det ikke viktig å tilgi? Benefit of the doubt er også ganske viktig. Men forandrer folk seg egentlig? Å er man villig til å "put your heart out there" for å se?
I min blogg er jeg veldig opptatt av å få frem at livet er kort. Jeg syns at alle mennesker skal leve hver dag som om det var den siste. Men dette blir egentlig litt dobbel moral, for jeg følger ikke den leve regelen selv. Skal man ikke ta sjanser her i livet? Er det ikke viktig å tilgi? Benefit of the doubt er også ganske viktig. Men forandrer folk seg egentlig? Å er man villig til å "put your heart out there" for å se?
tirsdag 12. januar 2010
Noen som ser problemet jeg har utsatt meg for?
...Hvis du ikke skjønner det; i dag har min genitalia feminina externa, vært renset, porene lukket og det tilført fuktighet. Ansiktet mitt har forøvrig hatt en diskrèt duft av renhet. GET IT?
Blondine eller brunette?
Jeg begynner å bli lei av å være kinderegg. Helt ærlig. Jeg trenger en forandring snarest. Men hvis jeg farger håret mitt blondt igjen, så kommer jeg sikkert til å gå lei det også. Hva syns du? Men jeg tror faktisk at blondiner har det mer gøy. Ut i fra hva jeg husker?! Blondine eller brunette?
Hvis jeg vasker meg med denne blir jeg sikkert tynn ;)
Jippii, jeg har fått genseren min i posten i dag. Elsker den;) One tree hill <3
Jeg lo så hardt at jeg nesten måtte skifte underbukse av svaret. Jeg ble plutselig veldig glad i denne fantastiske tjenesten! Noe så genialt!
En fjortiss sine bekjennelser!
Jeg får ikke sove, og humøret er ikke på topp! Derfor sitter jeg å tenker på morsomme ting. Å i dag hadde jeg en HYSTERISK hendelse på jobben!
Jeg var fjortiss for ca 6 år siden, noe som kjennes ut som et helt liv siden. Jeg elsker å besøke 14iss-blogger og å overhøre "siste nytt" i en eller annen kø på strandtorget eller på en eller annen offentlig do. Nesten alle 14isser er klin like. Brunkreminnsmurte, platinablonde med håret stylet i beste tupert 80-tallshanekam bakover med trange bukser og kemboschwære narkisboblejakker. De kaller det "Bogstadveien-outfitten" i Oslo, og sikkert det samme her.
Idag overhørte jeg en intressant samtale på jobben. Tre jenter i dette kostymet kom inn på klatresenteret og satt å ventet på noen gutter som klatret. I mens de ventet snakket de om helgen som var. De snakket om Filip som hadde fingra Guro og Jeanette som hadde rota med tre fyrer på samme kveld. Jentene la ikke merke til at jeg fniste litt, fordi jeg kjente meg så godt igjen fra min egen fjortisperiode. Den ene jenta fortalte sine venninner at hun hadde knulla ("-jøss, bruker de fagutrykket også", tenkte jeg. I`m impressed!) med Karsten fra en eller annen skole, og at de hadde holdt på i senga til venninnas foreldre på hjemme alene-festen."Plutselig snudde han meg rundt og tok meg i bakfitta, asså!!" fortalte den unge fjortissen sine venninner.
Jeg med mine 21 år på baken satt som et tent og sjokkert lys/flamme. Jeg trodde ikke mine egne ører! BAKFITTA? Dette var mer enn mine ører trengte å høre. Jeg trodde jeg hadde hørt alt. Jeg innså der og da at det er en stund siden jeg var 14iss. Og det er jeg veldig, veldig glad for.
mandag 11. januar 2010
annoying
I dag føler jeg for å klage litt.. Jeg synes faktisk veldig synd på meg i dag. Føler liksom at jeg har stått opp med feil fot og at noen vil meg vondt.
Dama som skal leie ut leilighet OMGÅENDE er ikke heeelt oppegående. Nå har jeg og silja ringt tre ganger og hun kan ikke vise oss leiligheten fordi det er for kaldt ute. Irriterende!
Min kjære mini er forsatt syk. Gear kasse ønskes snarest..
Det er fryktelig kaldt på jobben og dette medfører at jeg ikke blir frisk, som igjen medfører til at jeg ikke får trent og strammet opp. Forsetter det å være så jævlig kaldt på jobben, så gidder jeg ikke jobbe før det blir vår..
Jeg har gått uten one tree hill i flere uker nå. Jeg flyr snart på veggen. Det er jo helt normalt å savne vennen sine, er det ikke??
Ellers så er det mye annet rart som jeg også irriterer meg grønn over, men som ikke passer seg å skrive her på bloggen.
Ha en faens fin kveld, folkens!
Dama som skal leie ut leilighet OMGÅENDE er ikke heeelt oppegående. Nå har jeg og silja ringt tre ganger og hun kan ikke vise oss leiligheten fordi det er for kaldt ute. Irriterende!
Min kjære mini er forsatt syk. Gear kasse ønskes snarest..
Det er fryktelig kaldt på jobben og dette medfører at jeg ikke blir frisk, som igjen medfører til at jeg ikke får trent og strammet opp. Forsetter det å være så jævlig kaldt på jobben, så gidder jeg ikke jobbe før det blir vår..
Jeg har gått uten one tree hill i flere uker nå. Jeg flyr snart på veggen. Det er jo helt normalt å savne vennen sine, er det ikke??
Ellers så er det mye annet rart som jeg også irriterer meg grønn over, men som ikke passer seg å skrive her på bloggen.
Ha en faens fin kveld, folkens!
lørdag 9. januar 2010
Yesterday
I går var vi å så på Sherlock Holms på kino. Litt vel lang og kanskje litt kjedelig. Men en del gullkorn innimellom som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Alt i alt en helt grei film. Utfordringen min var vel egentlig å sitte å holde kjeft i to og en halv time. Jippi, jeg klarte det! Jeg klarte også å la være å klikke på de to fnise bærtene bak oss. Det må da gå ann å holde kjeft på kino, eller hva? Klarer jeg det, klarer alle det!
Playstation er et tidsfordriv. Blogg er ett enda bedre tidsfordriv. Å sitte å se på at noen spiller playstation er tragisk. Så jeg og Silja gadd ikke se på at Ronny og Andreas lekte krigere, derfor satt vi oss på badet å drakk, spillte kort, skravla og hørte på musikk. Åh, for et tragisk liv jeg har. Vil noen bytte?
torsdag 7. januar 2010
Fatso, you make me laugh
Brr.. Kaldt. Når det er 25 blå ute, da skjønner jeg ikke hvorfor jeg er Norsk. Kunne jeg ikke vært Australsk eller noe? Ligget på en herlig strand og slappet av (når jeg ikke surfet da, selvfølgelig). Så i mitt neste liv skal jeg ha sol og sommer hele året, å unne meg en tur til Norge tre uker i året, å det er i jula og i påsken. Gleder meg til å bli født på ny!
Jeg har forsatt ikke kommet over den kjipe hockey kampen i går. Huff, noe så tragisk. Jævla kløne spill, mildt sagt. Å til dere Storhamar fans; kyss meg i ræva!!
I dag har jeg endelig sett "Fatso" filmen. Hysterisk morsomt. Grunnen til at jeg lo så mye er sikkert fordi jeg har en syk humor. En syk pervers humor. Elsker å le. Gi meg noe å le av, da vel!!
Jeg har forsatt ikke kommet over den kjipe hockey kampen i går. Huff, noe så tragisk. Jævla kløne spill, mildt sagt. Å til dere Storhamar fans; kyss meg i ræva!!
I dag har jeg endelig sett "Fatso" filmen. Hysterisk morsomt. Grunnen til at jeg lo så mye er sikkert fordi jeg har en syk humor. En syk pervers humor. Elsker å le. Gi meg noe å le av, da vel!!
onsdag 6. januar 2010
Elsk meg...
Hun sitter på den kalde asfalten. Gatene er fulle av mennesker som stresser fram og tilbake. Men hun stresser ikke, hun bare sitter der i sin indre ro og blir nedglodd av personer som ikke bryr seg. Øynene hennes er helt matte, men allikevel sier de deg noe. Øynene lyser frykt, men du kan også se et snev av håp, håpet om å få livet på rett vei. Hun er seksten år og rusmisbruker. Heroinen har tatt over livet hennes. Hennes daglige gjøremål er ikke som en vanlig tenåring sine. Hun trekker på gata, det er hennes jobb. Hun er i et miljø som ingen ungdom burde være i. Livet hennes har sklidd helt ut, hun er på veg i feil retning.
Dette var det første møtet med jenta som to uker senere ble min klient. Jenta som satt på gata i Karl Johan med en stor frykt, sine forferdlige problemer, og et håp om å endre seg.
Jeg sitter dypt i en lenestol inne på rommet hennes. Det er 8. mai, og i hver nyhetssending har jeg hørt ord om fred og frihet. Jeg har stilt henne spørsmålene: ”Hvorfor begynte du med heroin da du var tolv? Klarer du å fortelle meg om livet som prostituert?”
Burde jeg brutt sammen i gråt? Burde jeg ha stukket frem en hånd og sagt: ”Stakkars deg?”. Jeg har ikke funnet noen uttrykk, bare spørsmål.
Rommet hennes er tomt, nesten uten noe personlig særpreg. Kanskje det er fordi hun selv ikke er sikker på hvem hun er, eller at hun bare ikke klarer å føle seg hjemme. Over sengen hennes henger det et kort: ”Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest.” Hun er seksten år og vet hva hun drømmer om.
I tussmørket ved midnatt slår musikken igjennom veggen fra naborommet: dype basstrommer, piano som bare så vidt trenger igjennom treverket, skarpe trommer som øker i et voksende refreng, Kine Hellebusts nydelige stemme, i en intens hyllest til livet:
…æ snakke om å leve, æ snakke om å gje,
æ snakke om å elske, æ snakke om å se.
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil,
Æ snakke om å gjønge, te æ får te det æ vil…
I dette mørket, i dette huset får ordene og musikken enorm kraft. For en kontrast! Hele havet av avstand mellom misbrukerverdens brutale virkelighet og kollektivets verdier: kameratskap, felleskap, solidaritet, kamp! Det handler om å leve, det handler om oppreisning, om å få en sjanse til – på livet, ovenfor seg selv og samfunnet.
Jeg har stilt meg selv spørsmålene: ”Hvorfor gir mennesker opp? Kan man ikke klare å vise at man bryr seg litt?” Moren til en tidligere klient som var så oppgitt over sønnen sin, selv om han hadde tatt tak i problemet sitt, så på sønnen sin med skuffende øyne og sa: ”Du kommer aldri til å klare det, du er håpløs!” Det er så synd at personer er så dømmende. Selv pleier jeg å si: ”Det finnes ikke håpløse mennesker, bare håpløse situasjoner!” Det vil si at, det er ikke misbrukeren som er håpløs, men situasjonen de lever i. At de trenger en sjanse til.
Kaffekoppen står foran meg på kontorpulten min. Det ligger papirer rundt hele kontoret, nesten så jeg ikke ser tastaturet til dataen. To slitende øyne stirrer tilbake på meg i gjenskinnet i data skjermen. Det er helt stille i bygningen. Det eneste jeg hører er meg selv og tankene mine, hvordan nå frem til en så ung klient. Det, og klokka. Det virker som om arbeidsdagen var ferdig for ti millioner tikk siden.
12. mai skriver jenta et brev til meg som ligger i hylla mi da jeg kommer på jobb. I brevet står det:
”Hvor godt er det å kjenne at noen trenger deg,
at du betyr noe. Du er en brikke i et spill.
Du har medmennesker, du er et medmenneske.”
Litt lengre ned på siden hadde hun skrevet:
”Hvor godt er det å kjenne at noen trenger deg; gata trenger meg. At du betyr noe; de der ute er de eneste som ikke ser ned på meg. Du er en brikke i et spill; jeg er en del av misbrukermiljøet. Du har medmennesker; misbrukerne. Du er et medmenneske; en misbruker…
Lena”
Hun ville ikke, hun orket ikke, hun så ned på seg selv. Det gjør meg så forbana når folk ser ned på seg selv, hun hadde jo ikke noen grunn til det. Hun var annerledes, men alle er det, ingen er like.
Hva gjorde jeg feil? Var det noe jeg sa som fikk henne til å gi opp, som fikk bort det lille håpet hun hadde da jeg så henne sitte i Karl Johan?
Jeg sitter med brevet i hendene mine, jeg skjelver. Den reaksjonen har jeg aldri hatt før, så hvorfor nå? Tankene strømmer gjennom hodet mitt, jeg blir bare helt ute av meg.
Noen dager senere fikk vi en telefon fra politiet. ”Gudskjelov,” tenkte jeg. ”skal jeg komme og hente henne, eller kjører dere henne hit?” sa jeg stressende til politimannen i andre enden. Hun hadde skjønt at folk var glad i henne, hun ville følge drømmene sine, håpet var kommet tilbake. Jeg visste at hun bare trengte å komme seg litt ut og tenke over livssituasjonen sin. Politimannen sa forsiktig: ”Ehh, du, jeg tror du har misforstått. Hun ble funnet død på Oslos sentralbanestasjon for tjue minutter siden, vi prøvde å gjøre så godt vi kunne, men det hjalp dessverre ikke.” Jeg gled ned langs kontorpulten min, gråtende. Jeg ser for meg ambulansepersonalet som prøver å gjøre alt for å berge livet hennes, hun ligger der og svever mellom liv og død. Hjelpeløs og seksten år, døende på et offentlig toalett midt i Oslo sentrum. Tragisk.
Jeg løper bort til arkivrommet, drar opp den nest øverste skuffen. Der finner jeg mappa til Lena. Er det noe jeg har oversett? Jeg er jo utdannet, jeg skal ikke kunne begå sånne feil. Skyldfølelsen har bitt i meg som en slange som hugger tak i byttet sitt.
Hun døde av et skudd. Ett skudd som inneholder gift. Tragisk er det, helt jævelig. Tilbringer sine siste minutter på Oslo s, med en sprøyte i armen. Urettferdig er det.
De rister i henne, men håpet er borte. Drømmen om å kunne gå i Oslos gater som nykter, er nå knust. Håpet og drømmene er ikke der lenger.
Skjebnen valgte den korte, harde veien til henne.
Dette var det første møtet med jenta som to uker senere ble min klient. Jenta som satt på gata i Karl Johan med en stor frykt, sine forferdlige problemer, og et håp om å endre seg.
Jeg sitter dypt i en lenestol inne på rommet hennes. Det er 8. mai, og i hver nyhetssending har jeg hørt ord om fred og frihet. Jeg har stilt henne spørsmålene: ”Hvorfor begynte du med heroin da du var tolv? Klarer du å fortelle meg om livet som prostituert?”
Burde jeg brutt sammen i gråt? Burde jeg ha stukket frem en hånd og sagt: ”Stakkars deg?”. Jeg har ikke funnet noen uttrykk, bare spørsmål.
Rommet hennes er tomt, nesten uten noe personlig særpreg. Kanskje det er fordi hun selv ikke er sikker på hvem hun er, eller at hun bare ikke klarer å føle seg hjemme. Over sengen hennes henger det et kort: ”Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest.” Hun er seksten år og vet hva hun drømmer om.
I tussmørket ved midnatt slår musikken igjennom veggen fra naborommet: dype basstrommer, piano som bare så vidt trenger igjennom treverket, skarpe trommer som øker i et voksende refreng, Kine Hellebusts nydelige stemme, i en intens hyllest til livet:
…æ snakke om å leve, æ snakke om å gje,
æ snakke om å elske, æ snakke om å se.
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil,
Æ snakke om å gjønge, te æ får te det æ vil…
I dette mørket, i dette huset får ordene og musikken enorm kraft. For en kontrast! Hele havet av avstand mellom misbrukerverdens brutale virkelighet og kollektivets verdier: kameratskap, felleskap, solidaritet, kamp! Det handler om å leve, det handler om oppreisning, om å få en sjanse til – på livet, ovenfor seg selv og samfunnet.
Jeg har stilt meg selv spørsmålene: ”Hvorfor gir mennesker opp? Kan man ikke klare å vise at man bryr seg litt?” Moren til en tidligere klient som var så oppgitt over sønnen sin, selv om han hadde tatt tak i problemet sitt, så på sønnen sin med skuffende øyne og sa: ”Du kommer aldri til å klare det, du er håpløs!” Det er så synd at personer er så dømmende. Selv pleier jeg å si: ”Det finnes ikke håpløse mennesker, bare håpløse situasjoner!” Det vil si at, det er ikke misbrukeren som er håpløs, men situasjonen de lever i. At de trenger en sjanse til.
Kaffekoppen står foran meg på kontorpulten min. Det ligger papirer rundt hele kontoret, nesten så jeg ikke ser tastaturet til dataen. To slitende øyne stirrer tilbake på meg i gjenskinnet i data skjermen. Det er helt stille i bygningen. Det eneste jeg hører er meg selv og tankene mine, hvordan nå frem til en så ung klient. Det, og klokka. Det virker som om arbeidsdagen var ferdig for ti millioner tikk siden.
12. mai skriver jenta et brev til meg som ligger i hylla mi da jeg kommer på jobb. I brevet står det:
”Hvor godt er det å kjenne at noen trenger deg,
at du betyr noe. Du er en brikke i et spill.
Du har medmennesker, du er et medmenneske.”
Litt lengre ned på siden hadde hun skrevet:
”Hvor godt er det å kjenne at noen trenger deg; gata trenger meg. At du betyr noe; de der ute er de eneste som ikke ser ned på meg. Du er en brikke i et spill; jeg er en del av misbrukermiljøet. Du har medmennesker; misbrukerne. Du er et medmenneske; en misbruker…
Lena”
Hun ville ikke, hun orket ikke, hun så ned på seg selv. Det gjør meg så forbana når folk ser ned på seg selv, hun hadde jo ikke noen grunn til det. Hun var annerledes, men alle er det, ingen er like.
Hva gjorde jeg feil? Var det noe jeg sa som fikk henne til å gi opp, som fikk bort det lille håpet hun hadde da jeg så henne sitte i Karl Johan?
Jeg sitter med brevet i hendene mine, jeg skjelver. Den reaksjonen har jeg aldri hatt før, så hvorfor nå? Tankene strømmer gjennom hodet mitt, jeg blir bare helt ute av meg.
Noen dager senere fikk vi en telefon fra politiet. ”Gudskjelov,” tenkte jeg. ”skal jeg komme og hente henne, eller kjører dere henne hit?” sa jeg stressende til politimannen i andre enden. Hun hadde skjønt at folk var glad i henne, hun ville følge drømmene sine, håpet var kommet tilbake. Jeg visste at hun bare trengte å komme seg litt ut og tenke over livssituasjonen sin. Politimannen sa forsiktig: ”Ehh, du, jeg tror du har misforstått. Hun ble funnet død på Oslos sentralbanestasjon for tjue minutter siden, vi prøvde å gjøre så godt vi kunne, men det hjalp dessverre ikke.” Jeg gled ned langs kontorpulten min, gråtende. Jeg ser for meg ambulansepersonalet som prøver å gjøre alt for å berge livet hennes, hun ligger der og svever mellom liv og død. Hjelpeløs og seksten år, døende på et offentlig toalett midt i Oslo sentrum. Tragisk.
Jeg løper bort til arkivrommet, drar opp den nest øverste skuffen. Der finner jeg mappa til Lena. Er det noe jeg har oversett? Jeg er jo utdannet, jeg skal ikke kunne begå sånne feil. Skyldfølelsen har bitt i meg som en slange som hugger tak i byttet sitt.
Hun døde av et skudd. Ett skudd som inneholder gift. Tragisk er det, helt jævelig. Tilbringer sine siste minutter på Oslo s, med en sprøyte i armen. Urettferdig er det.
De rister i henne, men håpet er borte. Drømmen om å kunne gå i Oslos gater som nykter, er nå knust. Håpet og drømmene er ikke der lenger.
Skjebnen valgte den korte, harde veien til henne.
mandag 4. januar 2010
Åpen og ærlig
Tulle-flørte er viktig. Spydigheter kan være morsomt. Det å si alt positivt er skummelt. Sånn føler jeg det. Usikkerheten min skinner igjennom alle frekke kommentarene mine. Jeg begynner å bli klam i fingrene, flimrer med blikket og føler meg utilpass. Irriterende.
Sett på "Angel" og les.
"Det var den gangen du sa så mye fint". (18. November innlegget). Å mer fint har jeg å si. Mer nå enn da. Men føler ett visst ubehag ved å si det til deg, eller noen andre forsåvidt. Smilet ditt får meg forsatt til å smelte, jeg liker hver berøring enda bedre.
Når øynene dine møter mine, blir jeg nervøs. Du har noe av de peneste øynene jeg har sett. Helt ærlig. Du er snill og omsorgsfull, men ikke dum snill av den grunn. Humoren din er hysterisk! Jeg ler ved bare av tanken.
Å ja, jeg har forsatt lyst til å kysse deg hver gang jeg ser deg.
Der har du det. Nå har jeg delt mine innerste tanker med deg. Sov godt, vennen.
Sett på "Angel" og les.
"Det var den gangen du sa så mye fint". (18. November innlegget). Å mer fint har jeg å si. Mer nå enn da. Men føler ett visst ubehag ved å si det til deg, eller noen andre forsåvidt. Smilet ditt får meg forsatt til å smelte, jeg liker hver berøring enda bedre.
Når øynene dine møter mine, blir jeg nervøs. Du har noe av de peneste øynene jeg har sett. Helt ærlig. Du er snill og omsorgsfull, men ikke dum snill av den grunn. Humoren din er hysterisk! Jeg ler ved bare av tanken.
Å ja, jeg har forsatt lyst til å kysse deg hver gang jeg ser deg.
Der har du det. Nå har jeg delt mine innerste tanker med deg. Sov godt, vennen.
Don't worry, be happy
Fra meg, til meg: Kunne ønske jeg var 6 år igjen, å at den største bekymringen jeg hadde var hvor vidt jeg skulle hoppe tau eller sette meg ned å tegne. Tiden går så utrolig fort; min første skoledag er som om det var i forrige måned og russetiden var i går. Nå står jeg på egene ben i den store stygge verden å føler meg som et spørsmålstegn. Jeg føler at alle raser forbi meg og gjør noe fornuftig med livet sitt, mens hos meg står ting helt stille. Dette er en av hoved årsakene til at jeg er nødt til å flytte ut i fra pike rommet. Jeg må leve et selvstendig liv og begynne å bli litt mer enn 15 år i huet.
Fra meg, til deg: Trenger du en hånd å holde i, så er jeg her. Trenger du noen råd eller tips, så spør meg. Vil du bare ha en klem, skal jeg gi deg mange. Jeg elsker å se deg smile og jeg forguder å høre latteren din. Smil til verden og verden smiler til deg. Finn frem gnisten i deg, finn frem håpet, så skal du se at alt blir mye lettere. Sett deg mål og fullfør dem. Ta en sjanse og se at det som regel har en positiv innvirkning på deg. Planlegg små ting, turer, kjøp og lignende, så har du noe å se frem til. Om du ikke gjør alle disse tingene for deg selv, så gjør de for de rundt deg som setter pris på deg som person og som er glad i deg. Gi meg et smil, og jeg blir mer glad i deg!
søndag 3. januar 2010
Searching to find
Nå er det nok. Nå vil jeg ut her i fra. Så nå er jeg på full jakt etter leilighet i Lillehammer. Det skal bli godt å kunne dusje når man vil på døgnet, lage mat når man vil, vaske klær når man vil og ikke minst komme å gå som man vil uten at NOEN bryr seg. I'm ready to take-off. Så nå har jeg sendt noen mailer, og håper på svar snarest. Så hvis det er noen der ute som vet om en koselig leilighet til en hyggelig jente på 21 år, så si i fra.
Endelig er TV'en foran sengen min fikset, så nå skal jeg kose meg med film frem til jeg sovner!
lørdag 2. januar 2010
Livet. Døden.
Dedisert til vakreste Hanna
Takk, Livet. Takk for at jeg puster, ånder og lever. Takk for at jeg kan tenke, sanse og føle all verdens tanker, sanser og følelser. Takk for at jeg finnes. Takk for at jeg kan hoppe og sprette bortover fortauet, mens jeg puster frostrøyk. Takk for at jeg kan løpe fritt rundt i nysnøen mens jeg undrer meg over hvor store snøkrystaller som daler. Takk for at jeg kan sette meg ned når jeg blir sliten, og takk for at jeg kan sove når jeg er trøtt. Takk for at jeg kan smile til mannen i gata og “dø” av latterkrampe sammen med vennene mine. Takk for at jeg kan ha det helt ålreit når jeg verken er glad eller trist. Takk for at jeg kan ha det vondt en dag, men likevel overleve. Takk for at jeg kan gråte når verden er urettferdig. Takk, Livet, for at du går videre mens sårene gror.
Takk, Døden. Takk for at du setter Livet i perpektiv. Takk for at du får meg til å kjenne at jeg lever. Takk for at du utfordrer meg til å tenke, og for at du påminner meg om hvor heldig jeg er, for det er så lett å glemme. Takk for at jeg husker å verdsette de små tingene; snøkrystaller, latter og et varmt pledd, og takk for at jeg husker å ta ekstra vare på menneskene rundt meg. Takk for at du får meg til å glemme overfladiske problemer, og takk for at du får meg til å tilgi alt som har vært. Takk for at du får meg til å innse at Livet er kort, og at vi må leve hver dag som den siste.
Takk, Livet. Takk, Døden. Takk for at dere spiller på lag, for uten hverandre hadde ingen av dere (eller oss) eksistert.
Takk, Livet. Takk for at jeg puster, ånder og lever. Takk for at jeg kan tenke, sanse og føle all verdens tanker, sanser og følelser. Takk for at jeg finnes. Takk for at jeg kan hoppe og sprette bortover fortauet, mens jeg puster frostrøyk. Takk for at jeg kan løpe fritt rundt i nysnøen mens jeg undrer meg over hvor store snøkrystaller som daler. Takk for at jeg kan sette meg ned når jeg blir sliten, og takk for at jeg kan sove når jeg er trøtt. Takk for at jeg kan smile til mannen i gata og “dø” av latterkrampe sammen med vennene mine. Takk for at jeg kan ha det helt ålreit når jeg verken er glad eller trist. Takk for at jeg kan ha det vondt en dag, men likevel overleve. Takk for at jeg kan gråte når verden er urettferdig. Takk, Livet, for at du går videre mens sårene gror.
Takk, Døden. Takk for at du setter Livet i perpektiv. Takk for at du får meg til å kjenne at jeg lever. Takk for at du utfordrer meg til å tenke, og for at du påminner meg om hvor heldig jeg er, for det er så lett å glemme. Takk for at jeg husker å verdsette de små tingene; snøkrystaller, latter og et varmt pledd, og takk for at jeg husker å ta ekstra vare på menneskene rundt meg. Takk for at du får meg til å glemme overfladiske problemer, og takk for at du får meg til å tilgi alt som har vært. Takk for at du får meg til å innse at Livet er kort, og at vi må leve hver dag som den siste.
Takk, Livet. Takk, Døden. Takk for at dere spiller på lag, for uten hverandre hadde ingen av dere (eller oss) eksistert.
är det så det känns att vara lycklig?
Spotify med verdens beste spilleliste, pappa lager biff og kosedressen er på! Nest siste fri dagen før den grå og kjedelige hverdagen begynner. I kveld skal jeg kose meg masse med Silja. Vi skal være matvrak som vanlig. Love.
Gleder meg masse til i morgen, for da skal vi ake! Jippi. Små barn, store gleder! Så langt digger jeg 2010. Tror det blir ett bra år med mye moro.
Ha en trevlig kväll alla tillsammans!
Happy new year og sånn
Først og fremst; godt nyttår alle sammen! Mitt nyttårs forsett i år er å starte ett nytt og bedre liv. Høres ikke det bra ut? Jeg skulle liksom slutte å røyke, men det passa seg ikke. Hehe. Men skal kutte ned på alkoholforbruket, begynne å trene og være blid hele tiden!
Min nyttårsaften var preget av kalkun, alkohol, venner, musikk og masse god saus! Nam... De fleste var visst gira på å tilbringe 2010's første timer på by'n (noe jeg ikke var såå happy for) så da ble det Brennis på hele gjengen. Kjedelig!
Ellers så har min romjul bestått av smertestillende, hostesaft, snørr, feber og deprimerende stemning. Typisk at jeg skulle bli syk i jula av alle ting. Thanx! Men inniblant all hostinga og nysinga har jeg hatt noen latterkuler, litt alkohol og vært relativt "aktiv".
Abonner på:
Innlegg (Atom)