Takk, Livet. Takk for at jeg puster, ånder og lever. Takk for at jeg kan tenke, sanse og føle all verdens tanker, sanser og følelser. Takk for at jeg finnes. Takk for at jeg kan hoppe og sprette bortover fortauet, mens jeg puster frostrøyk. Takk for at jeg kan løpe fritt rundt i nysnøen mens jeg undrer meg over hvor store snøkrystaller som daler. Takk for at jeg kan sette meg ned når jeg blir sliten, og takk for at jeg kan sove når jeg er trøtt. Takk for at jeg kan smile til mannen i gata og “dø” av latterkrampe sammen med vennene mine. Takk for at jeg kan ha det helt ålreit når jeg verken er glad eller trist. Takk for at jeg kan ha det vondt en dag, men likevel overleve. Takk for at jeg kan gråte når verden er urettferdig. Takk, Livet, for at du går videre mens sårene gror.
Takk, Døden. Takk for at du setter Livet i perpektiv. Takk for at du får meg til å kjenne at jeg lever. Takk for at du utfordrer meg til å tenke, og for at du påminner meg om hvor heldig jeg er, for det er så lett å glemme. Takk for at jeg husker å verdsette de små tingene; snøkrystaller, latter og et varmt pledd, og takk for at jeg husker å ta ekstra vare på menneskene rundt meg. Takk for at du får meg til å glemme overfladiske problemer, og takk for at du får meg til å tilgi alt som har vært. Takk for at du får meg til å innse at Livet er kort, og at vi må leve hver dag som den siste.
Takk, Livet. Takk, Døden. Takk for at dere spiller på lag, for uten hverandre hadde ingen av dere (eller oss) eksistert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar