A dead lily

I disse dager er det ikke jaggu ikke greit å vite om man kommer til å få svineinfluensa eller ikke. Og dersom man får det kan man stryke med, noe avisene stadig minner meg på. Mannen med ljåen er ute på farten hver eneste dag, og man vet aldri når han vil banke på døra di, eller mi for den saks skyld. Dette fikk meg til å tenke på min egen begravelse. Hvordan vil jeg at den skal være? Hvem skal arve stæsjet mitt? Jeg har så absolutt ikke tenkt til å gå av med en tidlig død, så dette er bare tankespinn, viktig tankespinn (for det er seriøst ass!). Husk at dette ikke er ment som et støtende innlegg på noen som helst måte. Galgenhumor må en ha!

Når jeg dør så vil jeg først og fremst at alle mine brukelige organer skal doneres bort til folk som trenger det. Hjertet mitt er veldig spesielt, og det kan jo ikke spyles ned i en vask. Det kan gjerne få en plass hos en annen fin sjel. Det samme gjelder mine friske og sprellende nyrer, mine svarte lunger, leveren min (som kan inneholde rester av alkohyler, men lever i beste velgående sånn ellers) og den livsviktige bukspyttkjertelen min. På organdonasjon.no kan man fylle inn et donorkort, som man kan ha i lommeboka si til en hver tid just in case. Smart!

Jeg vil selvfølgelig obduseres, og regner med at de sjekker at jeg ikke er blitt drept. Håper de ikke kutter opp altfor mye da, men jaja whatever, jeg er jo død uansett. Jeg vil dessuten at noen skal beundre tatoveringene mine en siste gang. Dét har jeg tenkt på nemlig. Tættiser på kritthvit hud er sikkert mye finere enn på griserosa hud. Etter obduseringa vil jeg for all del kremeres! Jeg skal ikke ligge og råtne blant alle insektene der nede i dypet, grøss! Gleder meg litt til å brenne, er sikkert godt og varmt. Blir som å dra til Syden en siste gang. Etter dette regner jeg med at jeg enten sitter oppe på en sky sammen med Michael Jackson, eller vandrer hvileløst rundt og banker i vegger og tak i ren kjedsomhet. Håper på førstnevnte. Egentlig tror jeg ikke på livet etter døden, men håpet er der. Jeg tror jo på Karma, så kanskje jeg gjenfødes til et helt annet liv. Kunne tenkt meg å oppleve freksempel et liv som gatebarn i India, kvegdriver i Sør-Amerika eller surfebabe i Australia. Tiden vil vise.

Så er’e noe som kalles nekrolog, som skal inn i avisa for å bevise for alle og enhver at jeg virkelig er dau, og der vil jeg gjerne at det skal stå noe om at jeg har levd et lykkelig liv samt et bilde av en lilje. Enkelt og greit. Dessuten kan det stå at mitt siste ønske er at det blir fred på jord. Optimist.

Begravelsen. Heldigvis vil jeg bare henge som en liten edderkopp i en krok hvor ingen vil se meg, for tårevått kommer det til å bli. Husk å ta med lommetørkler evt. Cleenex. Jeg er døpt, men er konfirmert borgerlig, men kirken sørger for underholdninga, takk! Det blir selvfølgelig ikke snakk om andre enn meg, meg, meg. Hvorfor skal Gud og Jesus blandes inn i min begravelse? No no no! Hallelujastemning skal vi skape uansett. Når det gjelder blomster, er det liljer som er kravet, so bring it on! Musikk derimot er veldig viktig for meg. Jeg har laget en liste over sanger i spotify som jeg liker, elsker, forguder:

Jeg vil at alle skal gå kledd i farger. IKKE svart. Resten av seremonien overlater jeg til de etterlatte og det som betyr noe for dem. Jeg skal ikke være kravstor, men jeg ser for meg en skikkelig fæst som avslutning på dagen. Selv om det ikke går an å danse på kista (den er sendt til kremering), går det an å danse på bordene/låven/bardisken, alt ettersom. Festlokalet får dere finne sjøl! Krokvang anbefales i og med at de har så flinke vaskedamer. Men asken min skal kastes utover mjøsa.

Så over til mitt testamente, hvem skal ha stæsjet mitt? Jeg har jo ikke akkurat så mye stæsj å skryte av, men det lille jeg eier skal deles etter arveloven, altså samboer (som ikke finnes ennå), foreldre, søsken og videre ut i rekka. Det skal deles likt på hver side av treet. Utover dette skal Tina få den ene rosa iPhone bil lader’n min og Thea den andre. Nå er jeg usikker på om noen vil gå med døde menneskers klær, men Sabine har førsteretten, og jentene mine og Henrik kommer i andre rekke. Så vær så god!

Nå hadde det vel vært typisk om jeg tar kvelden av svineinfluensa!? Da veit dere hvert fall hva dere har å gjøre. Rock on!