Kan man skrive om ensomhet selv om man ikke er ensom? Å hva er definisjonen av å være ensom? Er det andre som gjør at man blir ensom eller er det selvforsynt?
Jeg tror jeg er i det dype, poetiske hjørnet i dag. Tankene bare surrer rundt i hodet mitt, så da syns jeg det er viktig å skrive de ned, slik at jeg ikke blir gal! For noen dager siden ble det snakk på å være ensom. Jeg har en inspirasjonskilde som gir meg en hel masse ideer og tanker som jeg syns er verdt å blogge om. Hvordan kan det ha seg til at jeg sitter å skriver om ensomhet, uten å være ensom?
Okey, så kanskje jeg er litt ensom, men hvem er ikke det. Alle har alltid et lite tomrom som man ønsker å fylle, enten om det er en kjæreste, ett barn, en venn eller familie.
Alle kan skrive om ensomhet. Alle har følt seg ensom en eller annen gang. Slapp av, det er helt vanlig. Hadde man ikke følt seg ensom en gang i blant så hadde man heller ikke satt pris på de personene rundt seg som støtter opp og er glad i en. Jeg syns det er viktig å stoppe opp å tenke litt over sånne ”triste” temaer, for da ser man hvor fint man egentlig har det.
Å være ensom er……..Ehh? Å føle seg alene. Føle at man mangler noe, eller at man ikke har noe støtte rundt seg. Ensomhet er selvforsynt. Det går på psyken. Vil du ikke være ensom, så er du det ikke heller. Enkelt og greit!
Det var dagens tanker rundt ensomhet. Skriver jeg det ordet en gang til så blir jeg ”det ordet vi ikke skriver en gang til” så blir jeg dårlig og har da ødelagt en tilsyne latende herlig lørdag. Så jeg gir meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar