Plutselig er det kaldt igjen når du ligger i sengen din, hvor alt ubevisst er lagt opp til to mennesker. Du ligger på den ene siden, den andre er ikke for deg. Dynetrekket lukter ikke han, og du tenker på hvordan du alltid glir deg litt mer mot midten når han ligger ved siden av deg.
Puten har ikke hodet hans på seg, og ikke ditt heller. Du kjenner ikke hånden hans ligge nær håret ditt mens du sover med ryggen til.
Realitene gjør for vondt de gangene dynen får en glippe på ryggen og den kalde luften siver inn og du presser øynene sammen selvom de allerede er igjen. Du føler ikke varmen hans nær deg, bare kulden. Du savner han. Du tenker på hvordan kroppen hans alltid gjør deg varm, og det eneste som er igjen er den pinende vissheten om at du vil kjenne det igjen. Og egentlig vil du ikke kjenne deg varm, du vil bare føle deg trygg. Du vil bare føle han.
Nettene er verst, når du vil være nær han uten å tenke på noe, uten å se hverandre. Du savner den varme pusten hans i nakken din mens han hvisker alle de riktige tingene. Du klamrer deg til de hvite laknene og du presser tennene sammen. Du har glemt hva du tenkte på hele tiden før han kom inn i hodet ditt. Hvorfor kan han ikke bare ligge ved siden av deg? Distansen er så stor, og alle de gode ordene hans hjelper ikke når han ikke er hos deg, når han ikke kan holde deg og du ikke kan føle han nær deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar