Hun sitter på den kalde asfalten. Gatene er fulle av mennesker som stresser fram og tilbake. Men hun stresser ikke, hun bare sitter der i sin indre ro og blir nedglodd av personer som ikke bryr seg. Øynene hennes er helt matte, men allikevel sier de deg noe. Øynene lyser frykt, men du kan også se et snev av håp, håpet om å få livet på rett vei. Hun er seksten år og rusmisbruker. Heroinen har tatt over livet hennes. Hennes daglige gjøremål er ikke som en vanlig tenåring sine. Hun trekker på gata, det er hennes jobb. Hun er i et miljø som ingen ungdom burde være i. Livet hennes har sklidd helt ut, hun er på veg i feil retning.
Dette var det første møtet med jenta som to uker senere ble min klient. Jenta som satt på gata i Karl Johan med en stor frykt, sine forferdlige problemer, og et håp om å endre seg.
Jeg sitter dypt i en lenestol inne på rommet hennes. Det er 8. mai, og i hver nyhetssending har jeg hørt ord om fred og frihet. Jeg har stilt henne spørsmålene: ”Hvorfor begynte du med heroin da du var tolv? Klarer du å fortelle meg om livet som prostituert?”
Burde jeg brutt sammen i gråt? Burde jeg ha stukket frem en hånd og sagt: ”Stakkars deg?”. Jeg har ikke funnet noen uttrykk, bare spørsmål.
Rommet hennes er tomt, nesten uten noe personlig særpreg. Kanskje det er fordi hun selv ikke er sikker på hvem hun er, eller at hun bare ikke klarer å føle seg hjemme. Over sengen hennes henger det et kort: ”Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest.” Hun er seksten år og vet hva hun drømmer om.
I tussmørket ved midnatt slår musikken igjennom veggen fra naborommet: dype basstrommer, piano som bare så vidt trenger igjennom treverket, skarpe trommer som øker i et voksende refreng, Kine Hellebusts nydelige stemme, i en intens hyllest til livet:
…æ snakke om å leve, æ snakke om å gje,
æ snakke om å elske, æ snakke om å se.
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil,
Æ snakke om å gjønge, te æ får te det æ vil…
I dette mørket, i dette huset får ordene og musikken enorm kraft. For en kontrast! Hele havet av avstand mellom misbrukerverdens brutale virkelighet og kollektivets verdier: kameratskap, felleskap, solidaritet, kamp! Det handler om å leve, det handler om oppreisning, om å få en sjanse til – på livet, ovenfor seg selv og samfunnet.
Jeg har stilt meg selv spørsmålene: ”Hvorfor gir mennesker opp? Kan man ikke klare å vise at man bryr seg litt?” Moren til en tidligere klient som var så oppgitt over sønnen sin, selv om han hadde tatt tak i problemet sitt, så på sønnen sin med skuffende øyne og sa: ”Du kommer aldri til å klare det, du er håpløs!” Det er så synd at personer er så dømmende. Selv pleier jeg å si: ”Det finnes ikke håpløse mennesker, bare håpløse situasjoner!” Det vil si at, det er ikke misbrukeren som er håpløs, men situasjonen de lever i. At de trenger en sjanse til.
Kaffekoppen står foran meg på kontorpulten min. Det ligger papirer rundt hele kontoret, nesten så jeg ikke ser tastaturet til dataen. To slitende øyne stirrer tilbake på meg i gjenskinnet i data skjermen. Det er helt stille i bygningen. Det eneste jeg hører er meg selv og tankene mine, hvordan nå frem til en så ung klient. Det, og klokka. Det virker som om arbeidsdagen var ferdig for ti millioner tikk siden.
12. mai skriver jenta et brev til meg som ligger i hylla mi da jeg kommer på jobb. I brevet står det:
”Hvor godt er det å kjenne at noen trenger deg,
at du betyr noe. Du er en brikke i et spill.
Du har medmennesker, du er et medmenneske.”
Litt lengre ned på siden hadde hun skrevet:
”Hvor godt er det å kjenne at noen trenger deg; gata trenger meg. At du betyr noe; de der ute er de eneste som ikke ser ned på meg. Du er en brikke i et spill; jeg er en del av misbrukermiljøet. Du har medmennesker; misbrukerne. Du er et medmenneske; en misbruker…
Lena”
Hun ville ikke, hun orket ikke, hun så ned på seg selv. Det gjør meg så forbana når folk ser ned på seg selv, hun hadde jo ikke noen grunn til det. Hun var annerledes, men alle er det, ingen er like.
Hva gjorde jeg feil? Var det noe jeg sa som fikk henne til å gi opp, som fikk bort det lille håpet hun hadde da jeg så henne sitte i Karl Johan?
Jeg sitter med brevet i hendene mine, jeg skjelver. Den reaksjonen har jeg aldri hatt før, så hvorfor nå? Tankene strømmer gjennom hodet mitt, jeg blir bare helt ute av meg.
Noen dager senere fikk vi en telefon fra politiet. ”Gudskjelov,” tenkte jeg. ”skal jeg komme og hente henne, eller kjører dere henne hit?” sa jeg stressende til politimannen i andre enden. Hun hadde skjønt at folk var glad i henne, hun ville følge drømmene sine, håpet var kommet tilbake. Jeg visste at hun bare trengte å komme seg litt ut og tenke over livssituasjonen sin. Politimannen sa forsiktig: ”Ehh, du, jeg tror du har misforstått. Hun ble funnet død på Oslos sentralbanestasjon for tjue minutter siden, vi prøvde å gjøre så godt vi kunne, men det hjalp dessverre ikke.” Jeg gled ned langs kontorpulten min, gråtende. Jeg ser for meg ambulansepersonalet som prøver å gjøre alt for å berge livet hennes, hun ligger der og svever mellom liv og død. Hjelpeløs og seksten år, døende på et offentlig toalett midt i Oslo sentrum. Tragisk.
Jeg løper bort til arkivrommet, drar opp den nest øverste skuffen. Der finner jeg mappa til Lena. Er det noe jeg har oversett? Jeg er jo utdannet, jeg skal ikke kunne begå sånne feil. Skyldfølelsen har bitt i meg som en slange som hugger tak i byttet sitt.
Hun døde av et skudd. Ett skudd som inneholder gift. Tragisk er det, helt jævelig. Tilbringer sine siste minutter på Oslo s, med en sprøyte i armen. Urettferdig er det.
De rister i henne, men håpet er borte. Drømmen om å kunne gå i Oslos gater som nykter, er nå knust. Håpet og drømmene er ikke der lenger.
Skjebnen valgte den korte, harde veien til henne.